Tysk Jaktterriers Bakgrunn

Tysk Jaktterrier

Rasens Opprinnelse

Vi har ingen eksakt kunnskap om terrierrasenes opprinnelse. De eldste indikasjonene fins i nedtegnelser den greske forfatteren Oppian som levde på 300 tallet. Han forteller om britiske stammer som brukte små hunder til å spore opp og forfølge vilt. Det er godt mulig at disse små hundene er forfedrene til våre dagers terriere.

De første sikre opplysningene om terriere stammer fra 1400 tallet, da abbedisse Juliana Berners (Book of St Alban 1485) nevner disse små hunder som ble brukt til jakt på ville dyr.

Bloome (Gentlemans Recreations 1686) beskrev terriere og deres arbeid på følgende måte:
“Terrieren er en svært liten hund som brukes til jakt på rev og grevling. Dens oppgave er å gå ned i hiet og stille viltet, dvs holde det på plass i en vinkel i hiet så det kan graves opp. Hundens los viser jegeren nøyaktig hvor reven befinner seg. Som regel bruker man flere terriere så man kan slippe inn en uthvilt hund for å avlaste den som vart slept først.”

Den første utførlige beskrivelsen av terrierens egenskaper kommer fra Edward Sydenham (Cynographia Britannica 1800) “Terrieren er ofte kamplysten, gretten, og lett å terge, men den har høy intelligens og er alltid klar når det er tid for å arbeide. Den er ikke like sta som buldoggen men har et meget raskt angrep, med stor dyktighet og intelligens. Han bryr seg ikke om hva han selv må gjennomgå, det viktigste er hva han klarer å utrette. Hans bevegelse beskytter ham og bittet kan bety døden for motstanderen. Han styrter direkte inn i revehiet og tvinger reven ut eller sliter den i biter. Til og med den sta grevlingen tvinger den ut i dagslyset. Like stort som hans mot, likeutpreget er hans intelligens. Han kan jage rev i lag med foxhounds eller hare med beagler, finne spor for en greyhound, eller støte vilt med spanieler. Villkatt, mår, ilder, røyskatt og rotter er hans svorne fiender. Han jager oteren ut av steinhiet og jager den til elvebredden og vegrer seg heller ikke for å fortsette kampen i vannet.”

Fargen på disse terrierne beskriver han som “vanligvis svart med rødbrune ben, rødbrun nese og flekker av samme farge over øynene, men også lyse brunrøde og hvite hunder forekommer” Han nevner også at finnes som både strihårete og glatthårete.

På begynnelsen av 1800 tallet vart revejakt med hest veldig populært i England, og ved denne jaktformen hadde terrierne sin faste plass. I perioden 1800-1815 vart det skrevet flere bøker om jakthunder i England og der nevnes også terrieren. Et oljemaleri med navnet “The foxterrier” fra denne tid, av kunstneren de Wilde viser en svart terrier med lyse tegninger, den har lang rygg og relativt store tunge ører som tyder på et innslag av små hunder av beagletype. Sånne innkryssninger finnes nevnt i litteraturen.

Dette korte historiske tilbakeblikket viser att forfedrene til våre hi terriere var hovedsaklig svarte og brune, man kan derfor dra slutningen at vår tids tyske jaktterrier har beholdt de opprinnelige fargene.

De historiske kildene beskriver terrieren som en allsidig hund både over og under jorden.

I Storbritannia vart avlen med jakthunder på 1800 tallet styrt mot en mer spesialisering av hunderasene, for eksempel pointer og setter som stående fuglehunder, retrievere til apportering og spaniel til å støte vilt.

Det gikk samme vei med terrier rasene og det vart avlet med kun hi egenskaper som mål. I denne avlsprosessen så begynte terrierne å miste sine allsidige jaktegenskaper.

De første hundeutstillingene i England vart holdt i 1859 og utviklet seg raskt til en populær hobby. En utpreget skjønnhetsavl av jakthundrasene tok raskt form. Foxterrieren vart en av de mest populære utstillings og selskapshunder og jakten kom mer og mer i bakgrunner og jaktegenskapene forsvant gradvis.

Jaktterriene skapes

Til Tyskland kom de første foxterrierne rundt 1880, og vart rask populær som utstilling og selskapshund her også. En liten gruppe jegere i sør og vest Tyskland begynte like før første verdenskrig jakt avling på foxterriere. Deres mål var å beholde og utvikle hiegenskapene samt beholde den lille kroppsformen og vedlikeholdsfrie pelsen.

En utbrytergruppe

Tre fremtredende menn i denne gruppen var overjaktmester Rudolf Friess (også kjent som Wachtelhundesn skaper) Godseier Walter Zangenberg og fabrikkeier Carl-Erich Grünewald. Etter første verdenskrig dannet de en utbrytergruppe av foxterrierklubben. Deres mål var å avle frem en svartbrun terrier til hijakt. Til hjelp fikk de Dr Heck Hagenbeck, eieren av Hagenbecks Zoo, som forærte de et kull med fire svartbrune terrierhvalper som skulle være renrasede foxterriere. De bestemte seg for at disse skulle bli stamhundene til en ny rase som skulle kalles “Jaktterrier”

Zangenberg paret de fire svarte hundene med mørke foxterriere med gode jaktegenskaper som han valgte ut blant sine egne hunder. Zangenberg hadde en hundegård med over 100 hunder. Denne metoden viste seg å ikke fungere da man fikk mer og mer hvite tegninger på hundene, og det gikk heller ikke bra med innavl på de fire svarte hundene, avkommet etter disse søskenparringene hadde ikke de ønskede jakt egenskapene og hadde også en dårlig psyke.

Deutscher Jagdterrier club e.V.

Den kunnskapsrike hundemannen Dr Herbert Lackner, tannlege fra Königsberg, sluttet seg til gruppen. Han hadde med stort hell skapt en “jaktschnauser” der han hadde avlet frem både skarphet, losmål, lukteevne og jaktevne. Man satte nå opp mer formelle mål for rasen “Jaktterrier”, den skulle være svart med rødbrune tegninger, være skarp, losende, like vann og ha stor jaktevne. Den skulle krysses frem kun fra terrierrasene. For å gjennomføre dette avlsarbeidet så startet de i 1924 “Deutscher Jagdterrier Club e.V.” som i 1926 vart registrert som offisiell forening.

Et målbevisst avlsarbeide begynte.

Dr Lackner fikk oppgaven med å lede avlsarbeidet for å skape den nye rasen. Han begynte å undersøke hvilken hund som var far til de fire kullsøsknene fra Hagenbeck. Han kom frem til at faren måtte være en strihåret rødbrun terrier med svart sal som stod i hundegården ved siden av foxterrier tispa som var mor til hvalpene. Sannsynligvi var denne hannhunden en welshterrier eller kryssning mellom welsh og irsk terrier.
Oppmuntret av dette og av gammel kynologisk litteratur fra England der urterrieren vart beskrevet som svart med rødbrune tegn, så besluttet man seg for å søke etter nytt avslmateriale i England. De fikk kontakt med noen store gods eiere som drev med jaktavl på terriere av en type som vart kalt for “Old English Terrier”. Dr. Lackner lykkedes med å få kjøpe en tispe med de eksteriøre egenskapene man var ute etter. Hun var svart med rødbrune tegninger, rektangulær og velvinklet med kort, stritt hår. De måtte betale 600mark for henne, noe som var en enrom pengesum på denne tiden- Tispen døptes “Forma Baltia” og viste seg å ha gode arveegenskaper både når det gjaldt eksteriør og jaktegenskaper.

Samtidig lykkes Grünewald med å få kjøpt en welshterrier fra en god jakt stamme. Hunden vart kalt “Färber vom Schützenrain” og hadde en meget stabil mentalitet og hadde også gode arveegenskaper. Enda en welshterrierhann, “Helfer Baltia” fra en god jaktstamme innførtes i avlen av Dr. Lackner. Desse tre avlsdyrene, “Forma, Färber og Helfer” kom til å bli de virkelige stamhundene i rasen, i en mye større utstrekning enn de tidligere brukte hundene. Når disse tre hundene vart innført i avlen så klarte man raskt å stabilisere den mørke fargen, det gode eksteriøret og jaktegenskapene.

Tidling utvikling

Man begynte tidlig å stille hunder for å finne kandidater til rasen. Den første utstillingen vart holdt så tidlig som i 1927. det vart helt fra starten stilt krav til jaktegenskaper for at en hund skulle slippes inn i rasen. Det vart krevd skriftlig bevis på jaktprestasjoner. Mange hunder falt ut pga denne regelen og antallet hunder som vart tatt inn i stamboken de første årene var lavt. De første 28 hundene vart stambokført i 1931, deriblant var de fire kullsøsknene fra Hagenbeck. I 1932 vart det registrert 72 hunder, hovedsakelig hvalper etter de som vart tatt inn året før, men også noen nye, deriblant “Färber vom Schützenrain” som etter jaktpremiering vart registrert i stamboken. I 1933 vart det registrert 122 hunder, deriblant “Forma Baltia”, etter dette vart det ikke tatt inn nye hunder og avlen fortsatte på avkom til registrerte hunder.

Disiplinert avl og formålstjenlige jaktprøver

Det vart tidlig innsett verdien av jaktprøver. Allerede i 1937 var det annleggsprøver (Anlagenprüfung, nå Zuchtprüfung) og bruksprøver (Gebrauchsprüfung) med stort sett samme regler, moment og poengsystem som i dag.

De jaktmessige avlskriteriene var allerede fra begynnelsen de samme som de fortsatt er i dag. En hihund for jakt på rev og grevling, en villsvinhund og kortdriver, vannapportør og mangfoldig ettersøkshund. Av de ønskede egenskapene var det skarpheten som var lettest å få til da den allerede fantes i terrieropphavet. Å avle fram los og en nøye sporsans var vanskeligere ettersom det bare var noen få unntak av de hundene man startet med som hadde dette. Men takket være disiplinert avl, en hard utvelgelse og anleggsprøvene så lykkes man relativt raskt å få med disse egenskapene uten å gå ned på skarpheten. Rasens popularitet økte raskt blant tyske jegere og i dag er den en av de aller vanligste jaktrasene i tyskland.

Kilder:
Schindl, H. 1995. Deutscher Jagdterrier. Kynos Verlag. Mörlenbach.
Bierwirth, W. 1995. Der Deutsche Jagdterrier. Neumann-Neudamm. Morschen-Heina.
Haus, B. & Schindl, H. 2001. 75 Jahre Deutscher Jagdterrier-Club e.V. Deutscher Jagdterrier-Club e.V,

Hentet fra den Svenske Tysk Jaktterrier klubben, www.tjtk.se