Tysk Jaktterriers opprinnelse av Carl Erich Gruenewald

Carl Erich Gruenwald var et grunnleggende medlem av Tysk Jaktterrier organisasjon som her beskriver Fox Terrier i Tyskland fra 1911 til 1927.

Jeg ankom München i 1911, og søkte spesielt å bli kjent med jegere og jakthunder. Jaktterrieren var enda ikke skapt. På denne tiden var Fox Terrier mye mer en “mote hund” enn det puddelen er i dag. På denne tiden var det også en bevegelse som på den ene siden konsentrerte seg om å avle fram en fin engelsk standard hund og på den annen side en hund med utmerkede jaktegenskaper.

Fox Terrierne representerte en stor bredde og variasjon på utstillinger, noe som var godkjent og støttet av de Britiske dommerne. Men kontrollert fra England, Fox terrierens opprinnelsesland, avlen vart styrt i flere forskjellige retninger ved å av og til konsentrere på mindre hunder, spesielt siden hi jakt var veldig mye på moten. Avlen var også styrt mot kortere strihårstyper som det ikke var behov for å trimme og mot en mørkere farge, ofte med svart kropp og lysere ben. Den fargevarianten som vi finner på den moderne jaktterrier.

En mørk hann ved navn “Oacroyd Darkie”, ikke en jaktterrier, men også en meget god jakthund, vart importert til Tyskland og brukt omfattende i avlen der. Etter hvert kull han fikk så vart den mørke fargen mer fremtredende, nærmere jaktterrieren. Jeg som en ung jeger og kynolog var heldig og ble kjent med de beste “fox hound” ekspertene. Mine beste lærere var Walter Zangenburg og den unge skogvokteren F. Freiess, en velkjent Wachtel ekspert. Begge menn var spesialister i alle typer av jakt på og under bakken.

Vi tilbragte mange lykkelige timer i lag og hadde stor suksess med våre Fox Terriere. Det hendte ganske ofte at våre hunder fikk frem fem og seks grevlinger om gangen, og utallige rever. Disse hundene ville bli grunnlaget for jaktterrieren. Vi jobbet med levende grevlinger og rever, men prøvde så mye som mulig å unngå skader. Vi hadde flotte områder utenfor München der vi trente våre hunder til å bli spesialister på rev og grevling. Jaktinstinktet hos hundene våre vart mye bedre, men byttet utviklet også bedre knep og instinkt.

Men i München, som i andre byer, var det veldig mange som kun var fasinert av utseendet på hunden og kun avlet på flott utseende hunder. For disse oppdretterne var det en første premie på utstilling som var målet. Som jegere kunne vi ikke ta disse folkene seriøst og vi smilte av deres ambisjoner. Men avlsbasen vår for den rene jakthunden vart veldig smal og det vart nødvendig å introdusere en champion, uten noen form for jaktegenskaper, – som de fleste Britisk importerte hunder ikke hadde, inn i avlen nå og da. Resultatene vart katastrofale. Iver, søk og jaktlyst sank dramatisk. På våre møter så undret vi på hvordan vi kunne løse dette.

Første verdenskrig begynte og jeg deltok fra første til siste dag. I denne perioden hadde jeg en Wachtel tispe og en veldig god strihåret Fox terrier fra en Østerisk kennel som mitt selskap.
Fox terrieren var en veldig ivrig hund som flere ganger sloss med ville sauehunder i fjellene på Balkan. Når jeg returnerte til München, møtte jeg mine gamle venner og vi gjenopptok vår interesse for Fox Terrieren. I en av våre samtaler med Zangenberg så fikk jeg vite at etter en parring med en importert engelsk hann, fikk en nesten svart Fox Terrier tispe et kull med fire svarte hvalper med røde markeringer på de kjente stedene, to tisper og to hanner. Siden disse hvalpene bare kunne innføres i stamboka for Fox terrier med merknaden “ikke ifølge rasestandard” tilbydde eieren seg å selge de for en meget lav pris.

Jeg oppfordret Hr. Zangenberg til å kjøpe dette kullet med en gang. W. Zangenberg kjøpte de fire svarte og røde strihårete terrierene og ga de navnene Werwolf, Raughgraf, Morla og Nigra von Zangenberg. Vi hadde stamtavlene til disse hundene i våre hender.

Nå vill vel enhver kynolog skeptisk stille spørsmålet, hvordan er det mulig for to renrasede Fox Terriere å få et svart og rødt strihåret Fox Terrier kull? De som er kjent med internasjonal kynologi, kjenner til at det for over 100 år siden fantes en liten rase med svart og røde strihårede terriere i England. Denne rasen var kalt “Old English terrier” og er beskrevet i litteratur og malerier.

Jeg har et fargetrykk av en berømt Engelsk kunstner, Moreland, som er over 100 år gammelt. Det viser ved siden av to Spaniels, en svart og rød terrier. Den ser ut akkurat som dagens Jaktterrier og ikke som en Welsh terrier, gulbrun med kun en svart sal. Her som i all annen engelsk avlshistorie var det vanlig og blande rasene.

Blant hundeflokkene brukt til revejaktene brukte de Old English terrier for å få bortgjemte rever frem foran hestene igjene. For at terrierene skulle ligne mer på resten av flokken, blandet de inn hvite glatthårete terriere slik at dagens Fox Terrier både stri- og glatthårete utviklet seg.

Den glatthårete Fox Terrieren er den eldre typen, alle tiltak vart gjort for å beholde hvitt som den dominante fargen.
Det er så allikevel forståelig at med så mange forskjellige fargete linjer at den svarte dominante fargen fortsatte å vise seg, slik at det fortsatt i dag forekommer mørke hvalper i Fox Terrier kull. Disse mørke hvalpene vart avlivet med en gang og oppdrettere som ofte ikke visste hvorfor noen av hvalpene var svarte, ville ikke innrømme at det eksisterte slike svarte hvalper.

Vi kunne heller ikke på den tiden forklare hvorfor hvalpene som Zangenberg hadde kjøpt var bare svarte og røde. Og vi brydde oss egentlig ikke heller. Vi var bare glade for å ha Fox Terriere med jaktfarge og håpet å kunne bruke disse fire hvalpene suksessfullt i avlen videre for å etablere en jakt Fox Terrier rase. Fra et jaktsynspunkt så var ikke disse fire hundene dårlige, men det gjensto mye før de var der vi ville ha de. Først prøvde vi med innavl og parret bror med søster. Men resultatet vart ikke bra, ikke så rart med tanke på at foreldrene ikke var skikkelige jakthunder.

Det forandret seg når vi parret våre fire “originale” med våre gamle veltrente Fox Terriere. Den flotte mørke fargen fortsatte å være dominant. Hunder med mye hvitt og flekkete hunder vart valgt ut og eliminert fra videre avl.
Slik utviklet vår høyt etterlengtede og planlagte Tyske Jaktterrier seg, rasen vart videre utviklet og definert ved streng eliminasjon. For å eliminere sterke hvite tegninger som fortsatt viste seg på bryst og ben, vart vår linje parret to ganger med “Old English terrier” som vi kjøpte fra engelske venner. Dette vart gjort etter anbefaling og under oppsyn av den berømte kynologen Dr. Lackner fra Königsberg, og kun de “Old English terrier” som viste seg å være gode jegere vart brukt.
Dette er alt som er å fortelle om hemmeligheten rundt Tysk Jaktterrier, som i mellomtiden er blitt kjent som en av de beste hundene, med stor iver, en følsom nese, en god sporer og med stor vannglede, vanligvis meget tøff og oppfører seg fint i bånd. Dette er alle kvaliteter og karakteristikker som Fox Terrieren ikke hadde. Vi kan ikke nekte for at denne rasen opprinnelig oppsto i England, men vi gjorde den til rasen for jegere og deres behov.

Det er nesten 30000 hunder innført i stamboken i Tyskland. Det er nesten umulig å fylle etterspørselen på verdensbasis for denne hunden ifølge raseklubben. Den Tyske jaktterrieren er en liten arbeidshund som kan gjøre alt med unntak av å apportere større vilt samt at den er ikke en stående hund. Den oppnår enestående resultat ved jakt både over og under bakken samt at den er en veldig god kortdriver, spesielt for villsvin. Den fungerer også meget godt som sporhund og som apportør for småvilt. Og den er på sin plass ved all jakt i vann. Den er en årvåken vakthund. Det intense avslarbeidet over de siste 50 år viser nå hva det er verdt.

Det var selvfølgelig mange uenigheter og krangler mellom Fox Terrier eksperter de første årene. I dag kommer vi alle vel ut av det med hverandre, men i begynnelsen tilbydde Fox Terrier klubben seg å føre vår rase opp som en underrase i stamboka til Fox terrier, noe vi takket klart nei til for da hadde jo alt det vi hadde jobbet med vert til ingen nytte. I dag er vi glad for hvert godt kull og det er fortsatt mange gode. Vi gir jaktverden en hund som den ikke kan klare seg uten om den vil jakte på en god måte. 3. April 1927 vart våre hunder introdusert offentlig for første gang. Interessen er svært stor